TAKK til skøytemiljøet

Før stamcellebytte må hjertet testes for om det tåler påkjenningen, om det er sterkt nok til belastningen som dette medfører. "Du kan være glad for at du er i så god form, Bente", sa overlegen til meg før første stamcellebyttet i 2014. "HÆH??? Hvis jeg er i god form, så må dere ha mange sofaslitere innom. Det eneste jeg har gjort de siste syv årene, er å jobbe og sy! Så jeg er IKKE i god form!" "Hva gjorde du i ungdommen?" "ÅH, ja, DA var jeg i god form. Jeg trente aktivt som skøyteløper fra jeg var 12-18 år!" "DET får du igjen for nå" kvitterte overlegen.



På en av turene mine her om dagen, gikk jeg og tenkte på ungdomstida mi. Hvor heldig jeg var som tilfeldig kom inn i skøytemiljøet. Vi hadde ute-gym i 6. klasse på skolen, og jeg byttet kunstløpsskøytene mine med ei jente i klassen som hadde lengdeløp. "Vi har trening på Føyka i kveld! Vil du være med?" Da var det gjort, skøyter ble min lidenskap. Det har vist seg å være tankevekkende lærerikt, innholdsrikt og berikende.

I og med at jeg ser på meg selv som bedriften Friske Krefter AS, så er de fire avdelingene viktig for min hverdag. Jeg har lært mye av min idrett.

Vennskapsavdelingen: Jeg ble aldri god, men skøyte-miljøet i Asker hadde plass til alle. Vi ville hverandre vel. Det spilte ingen rolle om vi var gode eller dårlige, vi var alle velkommen i klubben. Opplevelsen av fellesskapet i en individuell idrett var utrolig flott. Jeg lærte inkludering! Det sosiale var viktig for alle. Det var moro å dra på trening.

Pådriveravdelingen: Vi HEIET på hverandre. Om vi var konkurrenter på banen: Vi HEIET! Om det var på barmarkstrening: Vi HEIET og oppmuntret hverandre. Om vi kom på første eller siste plass, vi ble HEIET frem som om vi spilte på lag. Personlige rekorder ble applaudert.

Vi hadde en trener som så hver og en av oss. "Gjør sånn, bruk pendelen, trøkk på frasparket, gå litt dypere!" Han motiverte oss frem til hver og en sitt mål: å bli en bedre skøyteløper. Trygg, rolig, vennlig, autoritær. Jeg lærte eget ansvar, struktur og rutiner. Det var opp til meg å gjøre mitt beste for å nå målet om å perse.

Analytikeravdelingen: Utstyret: Skarpe skøyter, eget slipestativ, joggesko, varmedress, trikot, sklibrett, sykkel på barmarkstreningen. Rammene: Banen, isen som var lik for alle, det vi hadde å forholde oss til: vær, vind, sol, regn, snø, kulde, varme.

Været var som det var, vår oppgave var kort og godt å gå fortest mulig rundt banen. Vi har det vi har, og vi er den vi er, så får vi gjøre det beste ut av det, med våre egne ressurser.

Den uttrykksfulle: Være åpen for nye treningsmuligheter, utvikle treningsprogrammet individuelt med treneren, ta i bruk nye metoder. Se fremover, utvikle psyken og fysikken.

Hvor viktig det var å ha drømmer: Se meg selv øverst på seierspallen, høre på nasjonalsangen, høre på jubelbruset og kjenne på stoltheten med Norge på ryggen. Drømmene mine om å få til det jeg ønsket kunne ingen ta fra meg. At det verken ble Norge på ryggen, OL eller VM på meg spilte ingen rolle. Men drømmene mine kunne ingen ta fra meg. Jeg hadde mye moro og rik fantasi.


Alle avdelingene var like viktige i idretten også. Hadde miljøet vært dårlig, hadde jeg ikke giddet å dra på trening. Hadde jeg ikke hatt utstyr, fikk jeg ikke gått. Hadde jeg ikke hatt folk rundt meg som HEIET, hadde jeg vært ensom uten fellesskapet. Hadde jeg ikke hatt utvikling og drømmer, hadde jeg mistet håpet.


I de utfordringene jeg har stått i, både i jobb og privat, har jeg ofte sagt til meg selv: "Når du sto på startstreken for å prestere på skøyteløp, så var du ganske naken i trikot. Du hadde bare deg selv du kunne stole på. Du hadde forberedt deg, det visste du. Du tok ansvar, det var godt nok, så fikk det stå til! Gi jernet og gjør så godt du kan!"


Jeg har virkelig mye å takke miljøet på skøytebanen for. Min idrett, min ungdomstid. Ikke visste jeg da, at det jeg gjorde og lærte som tenåring, skulle ha en så stor betydning for meg nå så mange år etter, i en helt annen situasjon.

Så TAKK til alle dere som bidro til mitt solide grunnlag i tenårene for å takle og tåle å stå i stormene i voksen alder. Jeg sto alene og står alene når det gjelder, men jeg har en solid HEIA-gjeng i ryggen. Den HEIA-gjengen har også lært meg at min stemme kan ha betydning for å HEIE på andres håp og drømmer!


Jeg TAKKER, og HEIER på deg, meg, oss, hverandre og alle andre!


Fin dag fra Bente







28 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle