MITT HVORFOR = MITT DERFOR

07/2019: En lege jeg ikke kjenner, men som har fått med seg at jeg er over snittet aktiv, spurte HVORFOR jeg trente så mye!!!

«HÆH? Spør du virkelig meg om det???

Hvor mange timer har du? Jo det skal jeg si deg:»

DERFOR:

INGEN kan hjelpe meg mer i min hverdag enn jeg kan bidra med selv! Jeg skal ha så mye av den gamle hverdagen så lenge jeg klarer. Jeg trener for å ha energi til å gjøre de tingene som gjør meg glad. Jeg vil gjøre aktiviteter med de jeg er glad i. Jeg vil kjenne mestring! Jeg skal gjøre noe med det jeg kan gjøre noe med. Jeg skal hjelpe fysikken som hjelper psyken, så jeg tåler situasjonen jeg står i best mulig.

Jeg skal hjelpe meg selv alt jeg klarer for å ha fine hverdager. Jeg skal ikke ligge på sykehuset når det kommer igjen, og angre på det jeg skulle gjort! Jeg skal gjøre det NUH! Jeg vet at jeg gjør så godt jeg kan, og det er bra nok. Jeg blir glad og stolt over at jeg klarer å holde motet oppe fordi fysikken hjelper psyken min. Jeg vet at det er viktig for de jeg er glad i, min innsats gir håp til fremtiden. Jeg har lange dager og turer gir meg stadig nye opplevelser.

Egen innsats er undervurdert!

Ikke gjør meg sykere enn det jeg er, jeg trenger at jeg kan stole på meg selv, og det kan jeg! Det er forresten forsket på at fysikken hjelper psyken, og det gjelder vel for alle? Diagnose eller ei?

Det gir meg energi å trene og hvile, være alene og sosial, feste og feire, være i skauen og storbyen, gå ut og inn av de rammene som finnes! Akkurat som da jeg var frisk! Jeg er meg og du er deg, det viktigste er at vi har det så bra vi klarer!

Hmmmm! Fortsatt god sommer! Her fra Verbier, og nok en opplevelse til minneboka!

08/2018: "OFTE ER VI STERKERE ENN VI SKJØNNER! DET KAN GÅ BRA OG BEDRE ENN VI TROR OG FRYKTER!"

01/2019: "MINE AVTALER MED MEG SELV, ER LIKE VIKTIGE SOM EN AVTALE MED KONGEN!"

02/2019: "JEG HAR STARTET, JEG ER IGANG, JEG KAN STOLE PÅ MEG!"

02/2019: "DET ER BRA NOK FOR MEG, OG DET ER MEG DET SKAL VÆRE BRA NOK FOR!"

25. JANUAR 2019

I min situasjon får jeg to stamcellebytter, kroppen tåler ikke flere, eller det får ingen virkning! Neste gang blir det livsforlengende medisiner, men kall det hva du vil: uten medisinsk behandling hadde jeg ikke vært her lenger!

Onsdag var det 2 måneder siden bytte nummer 2. For to uker siden tenkte jeg: «Hvordan kan du best bidra selv for å få tilbake mest mulig av hverdagen?» Svaret var å hjelpe fysikken, som igjen hjelper psyken: jeg gir meg tillit og stoler på egen innsats! Jeg må gjøre denne jobben selv! Den må gjøres enkelt, lett tilgjengelig uten for mye greier! På min måte, med min motivasjon!

Formen min skal stadig bli bedre når stamcellene setter seg, men når jeg hjelper til selv i tillegg, så går det raskere!

De siste 14 dagene har vært fantastiske med mitt enkle lille bidrag i heimen! Jeg er på vei fremover i resten av min tid. Jeg skal slippe å tenke: «Hvorfor gjorde du ikke det du tenkte/ville mens du enda kunne?» 

trening1.PNG

Jeg er på vei til best mulig hverdag resten av tiden!

Trappene i oppgangen har blitt "Riskilds helsestudio!" Nå har naboene blitt skremt så mange ganger, at de ikke er overraska lenger. Vektvesten er med fra 1. til 3. etasje. For hver gang oppe telles en finger. Når full hånd er det en stein over i den andre skåla! Full kontroll!

trening5.jpg
trening2.jpg
trening4.jpg
trening3.jpg

Det er STORT potensiale i armstyrken!

Sier som Reidar Morseth: "Løft, hold, hold, hold og stans! Og kjøyr!"

Vektvesten gir det lille ekstra på tur!

inspirasjon1.jpg
inspirasjon2.jpg

Februar 2020

inspirasjon3.jpg

Skalla, krøller og hestehale........ Det går fremover, det går mot normalen, må det endelig få vare en god stund til! Jeg er heldig, ydmyk og takknemlig. Medisinene virker, det gjør egen innsats også!

Jeg HEIER på deg, meg, oss, hverandre og alle andre!

HVA HAR JEG Å TAPE VED Å FORTSETTE Å LEVE?

Jeg velger å stupe idet ene og det andre og det tredje! Jeg velger å kjempe for en innholdsrik hverdag hver dag!

Jeg har fått en ny mulighet i det vanskelige! Jeg kan inspirere og motivere andre til å gjøre mer av det som gjør hver og en glad, og holde fokus på muligheter og ikke begrensninger.

Vi har alle våre erfaringer vi har kommet videre etter, som har lært oss noe på veien! Livet går opp, og livet går ned. 

Det er så viktig å holde fast ved at etter regn kommer sol.

På min gravstein skal det stå: "Her hviler Bente. Det ble stille etter stormen!" Jeg skal LEVE så lenge jeg lever!

25. april 2021:

Det er så viktig for meg å ta de rette valgene som gjør at jeg har et fint liv så lenge jeg klarer!

TAKKNEMLIG FOR OPPLEVELSER TIL MINNEBOKA

Natt til søndag gikk jeg til Gaustatoppen med guide og 7 bra damer! Sjeldent jeg løper ut av senga kl 02 om natta, en opplevelse i seg selv! Stegjern, skredsøker, hodelykt og staver!

Underveis til toppen, tenkte jeg: DETTE er gevinsten Bente! Dette minnet, disse opplevelsene får du fordi du tar eget ansvar i livet så lenge du klarer! Du har aldri gitt opp eller resignert, men gitt endringen en sjanse, og gjør noe med det du kan gjøre noe med! Hver eneste fysiske økt, liten som stor, gjør at du fremdeles kan være med på det som gir deg glede og næring til å stå på! Den dagen du ikke klarer lenger, så skal du minnes stunder som dette, og takke deg selv for motet og håpet!

Turen var magisk, opplevelsen var fantastisk, følelsen spektakulær! Vi var oppe til soloppgangen kl 05:41!

TAKK til resten av reisefølget og guide Merethe i "Track of Telemark", opplevelsene blir ekstra store når de deles!

Gla’ uke, vær bevisst dine egne ressurser!

SE, HØR OG LEGG MERKE TIL DEN GJENGEN HER:

"TAKK" fra hele hjertet!

For meg er denne opptredenen helt utrolig fantastisk;  Livsgleden, samholdet, energien, blikket, innsatsen. De gjør noe med meg; de gir meg glede, håp, mot og styrke.  Alt jeg trenger for å skjønne at min erfaring kan være noe for andre. At jeg kan gi håp om en god hverdag til andre. Når jeg ikke kunne være i mitt friske kjente tidligere liv lenger, så må jeg akseptere at sånn er det. Min utfordring får jeg ikke gjort noe med, men jeg kan gjøre mye i hverdagen for meg selv og andre resten av tiden. Da diagnosene kom, snek det seg inn en tanke på at "Nå er arbeidslivet og min kjente hverdag over. Dett var dett, rett og slett!!!"

Men det er håp, hverdagen har bare blitt annerledes.  Det å få anledning til å gi håp til andre, at det kan komme nye muligheter i sorgen, skilsmissen, arbeidsledigheten, sykdommen, ulykken, ensomheten, gir meg en styrke og verdi som betyr vanvittig mye for meg. Det å gi endringen en sjanse ved å akseptere, og ta eget ansvar, gir oss håp fremover.

 

Disse menneskene viser for meg at det er plass til alle. De er mye for meg. De synger for meg fra en annen kant av kloden! Vi kan alle være noe for noen, gi en tankevekker på at akkurat hver og en av oss har en verdi andre kan ha behov for. 

DET gir meg HÅP, det gir meg GLEDE, det gir meg STYRKE! TAKK!!!