Da covid-19 slo til for fult i mars, tok det ikke lang tid før jeg begynte å tenke på barn i trøbbel. Barn som ikke har det bra hjemme, som nå ikke fikk sitt fristed i barnehagen eller skolen fordi alt var stengt.
I min fortvilelse over hva som skjedde for de som trenger dette trygge rammeskiftet, så hjalp det ikke dem med mine tanker. Jeg måtte gjøre noe på min måte. Sånn som jeg kan bidra, fra mitt ståsted. Jeg må gjøre noe med det lille jeg kan gjøre noe med, og for meg ble dette utrolig verdi og meningsfylt. Noen kan i hvert fall få en bitteliten tanke på at det er mange som ønsker dem alt godt. At det finnes mye kjærlighet i verden tross alt. Jeg selv blir mer og mer takknemlig med årene for en trygg oppvekst som det ikke er alle forunt.
Baneheiatragedien er en tragedie jeg aldri kommer til å glemme. Det er vanskelig å sette ord på hat og ondskap, men vi mennesker er skummelt nok i stand til å gjøre de forferdeligste ting. Ufattelig, men det skjer. Jeg så en video på instagram om Stine Sofies Stiftelse som er 20 år i år. Altså er det 20 år siden tragedien skjedde, som jeg enda husker som om det var i går.
Jeg sendte en mail og spurte om de ville ha noen puter! "Hvor mange har du?" "Jeg har 130 som jeg må få hjelp til å fylle fordi jeg sliter med kramper!" "Antallet holder en liten stund. Barna kan velge pute og fylle de og sy sammen selv, så bare kom, dette gir glede og aktivitet!" "Holder en liten stund......." HUFFogGISP, jeg trodde 130 stk var ganske mange, så skal det vise seg at behovet er større enn såpass. Vondt å tenke på, men igjen så får jeg bidra med det jeg kan!
I dag går ferden til Grimstad men en god venninne som reisefølge. Da skal det gledes! Gledes i alle ledd! For dette gir livet mitt mening. Det er bittelitt mer enn ingenting med en god myk hjertepute i en liten barnehånd som trenger all kjærlighet som finnes!
Alle monner drar fra Bente
Comments