Men hva er egentlig mestring? Hvorfor og hvordan?
Da jeg fikk mine diagnoser og etter hvert ble uføretrygdet, kjente jeg på en utilstrekkelighet og utenforhet. Det ble et stort tomrom i hverdagen, et tomrom av tanker som ikke var direkte oppkvikkende. Hva nå, liksom? Ingen som forventet noe av meg, ingen som ventet på meg på jobb, ingen som spurte hva jeg mente, eller hvordan jeg ville løst det! Ingen som sa at den jobben jeg gjorde var bra, riktig og viktig. Det ble liksom så tomt, usikkert og håpløst!
Her måtte noe gjøres! Jeg måtte fylle alle disse rollene selv. Jeg måtte stille opp hver dag som forventet av meg selv! Jeg måtte gi meg selv den gode praten. Jeg måtte gi meg den tilliten som alle mine arbeidsgivere før hadde gitt meg. Jeg måtte se meg selv, ta meg alvorlig, og spørre: "Hva kan du bidra med i dag Bente? Som kan gjøre noe for deg og andre? Som kan gjøre at du allikevel til tross for så mangt, kan gjøre et godt stykke arbeid ut ifra dine egne ressurser her og nå?"
Mitt fokus på mine friske krefter resten av tiden, har gjort at jeg har det veldig bra, jeg har mye å være takknemlig for. Meg er det ikke synd på. Jeg er mer bekymret for de som ser den svarte veggen. Akkurat nå gjør de små filmsnuttene fra Stine Sofies Stiftelse et spesielt inntrykk på meg. De uskyldige som blir rammet av seksuelt misbruk, overgrep og vold. De som kjenner på andres ondskap og hat.
Barna som kommer dit, har det vanskelig. Jeg trenger å vise min kjærlighet og omsorg. Behovet er stort for å kunne bidra med noe. Jeg og mange med meg kan bidra til at de kan varme de små og ungdoms-store føttene sine med tovede tøfler fra Friske Krefters prosjekt "Varm Gleding"! Dette prosjektet gir meg mening og mestring. Jeg KAN gjøre en bitteliten forskjell oppi all elendigheten. Jeg er ikke totalt ubrukelig, jeg må bare finne min vei til å gjøre noe med det jeg kan gjøre noe med. Ikke bare tenke og bekymre meg, men gjøre min lille innsats. Min lille innsats kan få ringvirkninger. Jeg kan påvirke andre med mitt engasjement til å hjelpe meg å hjelpe, slik at hver og en sin innsats bidrar til noe større. Det gjør noe med meg når jeg strikker disse tøflene. Jeg tenker at jeg kan se et lite smil, at de som gir de bort til barna, gir et smil, at barna kan smile og kose seg over andres omtanke og kjærlighet. For en liten stund, for å få litt av varmen og godheten de trenger. Fra en de ikke kjenner.
Neste gang jeg ligger på sykehuset, skal jeg klappe meg på skulderen og godta og respektere det jeg gjorde mens jeg enda kunne for meg selv og andre. Jeg blir sterk av dette, det gir meg en mestring om at jeg aldri har gitt opp hverdagen min. Jeg kan fremdeles bidra med noe. "Kom igjen Bente, det er masse å bidra med, selv om veien tok en annen vending."
Jeg vet at denne mestringen gir meg en utrolig styrke når neste motbakke skal forseres. Jeg kan gjøre noe for noen enda. Jeg har en verdi for meg selv og andre. Denne verdien gir meg styrke.
Gi gass, det er bruk for hver og en av oss i egen og andres ensomhet, utfordringer og nederlag. Jeg HEIER meg hes på håpet om at vi alle har mye omtanke og kjærlighet som kan brukes for hele samfunnet, selv om det virker bittelitt i det store. Det gjør godt å kunne gi bort noe til andre som sliter i sin hverdag.
Jeg har et overskuddslager, jeg har lært meg hvor jeg henter mine beste ressurser. Dette prosjektet er noe av det som gir meg min energi. Det er vinn-vinn hele veien. Mange bekker små gjør en stooooor Å! Les mer om prosjekt "VARM GLEDING" under fanen på siden.
Den jobben jeg gjør er bra, riktig og viktig for meg, og da er det bra nok!
Stort smil med gla` dag fra Bente i og med friske krefter
Comments